Siden det er søndag i dag, tenkte jeg at jeg ville fortelle om en spesiell søndag i mitt liv.
Jeg er et krigsprodukt, uten annen verdenskrig – ingen mormor, tror jeg. Krigen har alltid ligget som et bakteppe i livet mitt. Jeg har alltid visst om offer, krig og død. Det er
vel kanskje bakgrunnen for min første store innvending mot Gud. Fremført i offentlighet, i en søndagsskole.
Jeg frekventerte, som de fleste barn i min generasjon, søndagsskolen. Under venninnens ledelse og med nyskrubbet fjes deltok jeg nesten hver søndag, jeg tror jeg fikk gullstjerne en gang. Det nærmet seg påske og med liv og innlevelse ble vi fortalt om påsken og viktigheten av denne. Flanellografen ga illustrasjonene.
Men lille mormor likte ikke fortellingen om påsken, likte ikke at Gud ofret sin sønn, den enbårne. Likte slett ikke at Gud, som skulle være Far, både for Jesus og meg, lot Jesus bli drept. Kanskje han ville la meg bli drept også? Jeg var jo bare en liten pike i et land langt fra Midtøsten. Sikkert mye lettere å drepe meg enn Guds enbårne sønn. Selv ikke i de stygge leirene drepte Faren sønnen sin, ikke som mormor hadde hørt om.
Og jeg var nå engang slik (ja da, allerede da) at forsto jeg ikke, så spurte jeg.
Damen som fikk spørsmålet om Gud ikke var glad i Jesus lenger, siden han lot Jesus bli drept, ble merkbart rød i fjeset og stammet og gikk og hentet Forstanderen. Forstanderen kom og skulle forklare lille mormor at Gud ga oss menneskene en gave, ved å la Jesus dø. Mormor kjøpte ikke den. Og sa at hun syntes Gud var slem. Og selv om Jesus fikk lov til å bli levende igjen, var det ikke snilt gjort. Han måtte jo skjønne at døden var syndens lønn. For det sto et eller annet sted, i alle fall hadde jeg hørt noen si det. Og Jesus skulle jo ikke være synder? Skulle han vel?
Jeg vet ikke om jeg var uvillig til å forstå (skulle ikke forbause meg) eller om Forstanderen var uheldig med forklaringen sin (det skulle heller ikke forbause meg), men noen enighet om at Gud er god, kom vi ikke til. Jeg gikk ikke på søndagskole der, etter dette. Kanskje til Forstanderens glede.
Jeg tror jeg hadde det bedre med min lykkelig uvitenhet om Guds offervilje og troen på at han var god.
